Jenta som lekte med ilden/Luftslottet som sprengtes av Stieg Larsson

___________________________________________________________________
Så har man altså fullført Steig Larsson-triologien (egentlig en stund siden, men la gå).
Er egentlig litt usikker på hva jeg både skal og kan si om de to siste bøkene. Fint? Greit tidsfordriv? Ikke det helt store? Blir vel noe i de vendingene.

Krim er, som tidligere nevnt, ikke akkurat min sjanger og jeg kommer nok aldri til å bli en stor krimleser. Det er noe utiltrekkende over det, jeg ser ikke poenget med det tamme, litt oppstyltede språket, de flate karakterene og relasjonene, faktaoppramsingen og digresjonene (ser like godt TV/film). SELVFØLGELIG gjelder ikke dette all krim, min manglende erfaring på området fratar meg jo på mange måter retten til en (kvalifisert) mening og jeg skal ikke prøve å late som noe annet. (Dette hørtes jævlig pretensiøst ut, men jeg prøver bare å formidle min mening, ikke å heve meg over noe.)

Nå skal jeg ikke snakke meg så altfor langt vekk fra de to bøkene jeg faktisk skulle kommentere. Luftslottet som sprengtes ble den svakeste av de to for meg, den har ikke noe eget, selvstendig plot, dens formål synes å være å nøste opp trådene fra Jenta som lekte med ilden, noe den forsåvidt gjør på en tilfredsstillende måte. Jenta som lekte med ilden var hakket bedre, selv om jeg mener den første boka var best. For all del, lesingen gikk ganske radig unna, og jeg må innrømme at det var med et visst vemod jeg klappet igjen Luftslottet som sprengtes etter at siste side var lest. Jeg ble glade i karakterene og skulle gjerne visst hvordan det gikk med alle sammen. Og det er jeg vel neppe alene om det.

Renkesmed av Sarah Waters

___________________________________________________________________
Handlingsmessig er denne støpt i samme form som de to foregående Sarah Waters-bøkene jeg har lest. Jeg-personen er ung, en smule naiv, lite beleven, kvinnelig. Hun møter en jevnaldrende pike fra et nytt, annerledes miljø og forelsker seg i henne. De innleder et forhold og denne piken viser seg etterhvert å være bedragersk på ett eller annet vis og å ha ført heltinnen bak lyset. Perspektivet er retrospektivt, mens bakteppet er det viktorianske England.

Det kan jo tenkes at den sammen historien i ny scenedrakt er trettende når du leser den for tredje gang, men slik finner i alle fall ikke jeg det. Selv om du vet omtrent hva du får servert, aner du ingenting om hvordan og hvorfor. Jeg var fullstendig intetanende da alt plutselig ble snudd på hodet et godt stykke inn i boka og tok meg vel nesten i å gape. Nok en god Sarah Waters-opplevelse, med andre ord. Anbefaler for øvrig også BBC-filmatiseringene av bøkene hennes.

Menn som hater kvinner av Stieg Larsson

___________________________________________________________________
Så fikk også jeg til slutt lest første bok, Menn som hater kvinner, i Stieg Larssons krimgigant Millenium-triologien. Plottet er interessant og boka ble raskt slukt og fordøyd. Ingen vits i å gå mer inn i handlingen, ettersom halve Skandinavia har lest disse bøkene.

Jeg har forstått det sånn at Lisbeth Salander er nesegrust beundret av Stieg Larsson-fans, men for meg ble hun for stereotyp. Alle prater om en utradisjonell heltinne og det ser ikke jeg. Kanskje utvikler karakteren seg mer i de videre bøkene. Det øvrige karaktergalleriet er også ganske typisk: den middelaldrende, kjekke, veltrente, gravende journalisten, den liberale journalisten og elskerinnen, milliardærgiganten og hans psycho familieimperium, den sleske advokaten, og til sist altså den rebellske, innesluttede, lynskarpe hackeren som selvfølgelig innleder et forhold til sin partner in crime, den kjekke sexbomben av en undersøkende journalist. Men of course, det både funker og fenger.
Jeg leser sjelden krim, selv om det er god og lettbeint avkobling, men jeg skal i alle fall lese de to andre bøkene om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.

Emma av Jane Austen

___________________________________________________________________

Jeg startet på Emma ganske så uplanlagt, men den sto i hylla og fristet meg på et annet vis enn før. Det har lenge vært en viss motvilje i meg når det kommer til Emma. Jeg har av en eller annen grunn mislikt tittelkarakteren i boka allerede før jeg begynte å lese. Emma er snobbete og selvgod, ja, til og med Austen selv skal ha uttalt følgende: "I am going to take a heroine whom no-one but myself will much like." Det var kanskje den opprinnelige intensjonen, men Emma ble nok litt mer likandes enn som så.

Det typiske Austen-plottet og -komikken uteblir ikke, og selv om det er forutsigbart, blir det aldri kjedelig. At dette er den siste boken Austen publiserte i sin levetid, merket jeg godt underveis. Jeg har helt tilfeldig lest Austen kronologisk og hver bok vitner om en viss litterær utvikling fra forfatterens side, karakterene har mer spennvidde, selv om flere av dem er ganske så karikerte. Sikkert unødvendig å si, men dette er en fantastisk bok.
All Hail Queen Jane!