En tid for alt av Karl Ove Knausgård

___________________________________________________________________
Jeg hater å ha ufullførte bøker liggende, og når jeg fullfører dem er det som om en liten bør blir løftet av skuldrene mine. I går ble endelig denne boka av en bør fjernet. Nå ser ikke jeg på bøker generelt som en bør, tvert imot, men kun de som på ett eller annet vis er vanskelig å fullføre.
Denne boken er mektig. Veldig mektig. Dermed blir den også tung å komme seg igjennom.

Karl Ove Knausgård er etter min mening Norges mest lovende forfatter, til tross for at han med denne boken gaper over litt for mye. Hans første bok, Ute av verden, falt veldig i smak hos meg. Karakteren Henrik Vankel ble veldig levende for meg og jeg gledet meg til å lese mer om han i En tid for alt. Dessverre er det bare omtrent 50 sider på slutten som omhandler Henrik Vankels liv, mens de øvrige 500 sidene er Vankels beretning om engelenes historie. Gjenfortellinger av bibelske historier er også viet mye plass. Kain og Abel, Noa(k) og syndefloden, Lot, Esekiel og åpenbaringene etc. Vi følger også den fiktive 1500-talls engleforskeren Antinous Bellori.
Et originalt persongalleri, med andre ord.

Språket er så perfekt at det er en ren fryd å lese, mens beskrivelsen av Kains kjærlighet til broren er smertelig bra. Kanskje blir det allikevel litt for mye, for mange og lange beretninger. Ja, det er storslagent og originalt, men for meg blir det tydeligvis for storslagent, ettersom jeg ikke klarer å se hele sammenhengen. Kanskje er det for genialt, jeg vet ikke.
Gjennom hele boken lengter jeg jo etter å lese mer om Henrik Vankel, og jeg lengter verre enn før når siste side er lest. Kanskje det er akkurat det som er Knausgårds intensjon, hva vet jeg.
Jeg håper bare at jeg får stilt lengselen min en gang.

Om forlatelse av Ian McEwan

__________________________________________________________________
Da jeg først begynte å lese i denne boken, skiftet sidetallene ganske sakte. Ikke fordi den var kjedelig eller fordi språket ikke fløt lett, men fordi jeg var utålmodig og boka inneholdt for mange ord. Jeg hadde sett filmen flere ganger og likt den veldig godt, dermed hadde jeg forventninger til boka som den ikke klarte å innfri. I alle fall ikke i begynnelsen.

Der filmen briljerer med vakre scener, gjør boken det også. Jeg får ikke noe annerledes inntrykk av karakterene mens jeg leser, de gir meg ikke noe mer, jeg blir ikke bedre kjent med dem enn i filmen. Det skuffer meg veldig, ettersom boka alltid skal være bedre enn filmen, og det at filmen og boka er akkurat på høyde med hverandre, at du egentlig kan likså godt kan se filmen istedenfor å lese boka, det er veldig ødeleggende. Egentlig lurer jeg på om ikke boka i utgangspunktet er mer velegnet som filmmanus enn som roman.

Men jeg skal ikke henge meg for mye opp i bok vs. film-spørsmålet.
Om forlatelse er en varmblodig fortelling som skildrer et elskende par og en utenforstående jentunge, en jentunge som begår en forbrytelse, et ugjenkallelig feilgrep hun bruker resten av livet på å angre på. Fortellingen er særegent konstruert, sett fra tre forskjellige synspunkt. Beskrivelsene av landskapet, lidenskapen og enkeltøyeblikkene er fengslende og inntullet i en nydelig, dog veldig omfangsrik språkdrakt.

I et refusjonsbrev en av karakterene mottar i Om forlatelse, begrunner de bl.a. refusjonen med at fortellingen mangler en narrativ ryggrad. Det er spesielt én setning fra dette refusjonsbrevet jeg føler for å gjengi, da den gir et kort og presist inntrykk av min mening om denne boken:
”For å snu saken på hodet, kan en si at vår oppmerksomhet ville blitt bibeholdt i enda sterkere grad dersom den narrative kraft hadde vært tydeligere tilstede.”
Hvorfor tok ikke McEwan dette til etterretning i sin egen roman? Føler at fortellingen er så uutnyttet, den kunne potensielt vært en strålende roman.

Oppsummert ble det altså en skuffende opplevelse for meg. Har brukt veldig lang tid på å komme meg gjennom denne boka, selv om siste halvdel og slutten var oppløftende. En bok må kunne holde på leseren, og det var kun takket være min egen standhaftighet at denne ble ferdiglest. Det er så synd, fordi jeg liker McEwans språkbruk, hvis han bare hadde kunnet begrense seg. Jeg har lyst til å lese flere bøker for skildringenes del, men jeg tror neppe jeg klarer å komme meg gjennom flere bøker som dette. Kanskje noen korte.
My advice to you er altså: se filmen, dropp boka!

Sjelesøstre av Sarah Waters

___________________________________________________________________
Sjelesøstre handler om den peppermøiske Margaret Prior, som etter å ha isolert seg i to år etter farens død, blir fangevenn for kvinnene i fengselet Millbank. Hun blir med en gang fascinert av den unge fangen og spiritisten Selina Dawes. Ettersom dette er en Sarah Waters-roman er selvfølgelig mye av handlingen knyttet opp mot lesbisk svermeri og underliggende erotikk. Handlingen foregår i Victoria-tiden, og det tydelig at forfatteren har satt seg inn i omgivelsene og tiden hun beskriver

Jeg blir umiddelbart sugd inn i historien, som er troverdig og interessant. Språket er klassisk, men ikke overbrodert, og glir lett. Romanen er skrevet i dagbokform, og selv om brorparten av boka består av Margarets personlige nedtegnelser, får vi også små glimt inn i Selinas verden før hun ble fengslet. Selinas dagbokinnlegg er mindre detaljert og mye kortere enn Margarets, men de gir allikevel et innblikk i hvem Selina er og hvordan hun tenker.

Jeg sympatiserer med Margaret og liker henne svært godt. Hun har en skarp hjerne, men mot slutten viser det seg at hun har vært altfor naiv overfor Selina og hennes hensikter med sin påståtte kjærlighet til Margaret.
Historien skrider frem som en godt skildret kriminalhistorie og spenningen når et hurtig klimaks mot slutten.
Alt i alt var dette en svært oppløftende leseopplevelse, originalt og velskrevet. Sarah Waters er en forfatter etter min smak og jeg gleder meg til å lese en ny bok av henne.
Det blir ikke så altfor lenge til.

Anna Karenina av Lev Tolstoj

___________________________________________________________________
Det er jo en veldig berømt bok dette her, og det som slår meg i begynnelsen av boka er: Hvorfor er denne så berømt? Hvorfor er det slik at kjedelige bøker skal bli hyllet som klassikere bare fordi de var banebrytende på enkelte punkter i sin tid?

Men selvfølgelig, etterhvert som jeg kommer mer og mer inn i fortellingen, merker jeg at det kanskje er noe med denne boka allikevel. Det er noe med omgivelsene og personene, de forplantet seg i meg. For hver gang jeg la ifra meg boka, var det som om jeg kom hjem fra 1800-tallets Russland.

Tolstoj var jo rett og slett en utrolig dyktig forteller og skildrer. Noe som også slår meg er at boken virker veldig moderne, at den er nærmere 150 år ville jeg aldri ha gjettet. 80 år kanskje, men ikke mer. Så dermed blir jeg mer og mer imponert, og forstår nå bedre hvorfor denne fortellingen er så hyllet som den er.

Umerkelig forandres det vakre mellom Anna og Vronskij til noe fornedrende. Det som i begynnelsen blir ansett som en gave, nemlig den store kjærligheten, ender opp med å bli en byll for dem begge. Sympati for noen av dem føler jeg derimot ikke. Egentlig liker jeg ikke Anna, for meg er hun for selvopptatt og kald, jeg kommer ikke innpå henne. Levin og Kitty derimot, som jo er Anna og Vronskijs motstykke, liker jeg mye bedre. Til syvende og sist er det vel nettopp dette Tolstoj ville ha fram, hvordan heftig kjærlighet ikke nødvendigvis fører noe godt med seg, tvert imot.
En annerledes kjærlighetshistorie som fortjener sin status som klassiker.