___________________________________________________________________
Francis Meyers lidenskap er vel ikke akkurat det jeg vil kalle en lidenskapelig roman, selv om jeg føler med Francis og lever meg godt inn i hans lidenskapelige forelskelse i sin student Nadia. Boka falt i god jord hos meg, og da særlig fordi den er lett og underholdende. Det er noe suggerende over teksten som gjør at sidetallene flyr unna.
Allikevel er det vel i utgangspunktet ikke helt min kopp te. Skrivestilen og beskrivelsene minner meg om en krimroman. Det er noe med litt banalt og distansert over teksten, som er overfylt med meningsløse fakta. Om man hadde luket ut alle disse unødvendige tilleggopplysningene, er jeg sikker på at boka så godt som ville vært halvert. Det hadde kanskje vært en fordel, for det blir litt for mye showing off, synes jeg. Om hensikten var å imponere leseren, så må jeg dessverre melde pass. Jeg blir ikke imponert, men heller litt oppgitt. Faktamessig var det også litt slurv her og der,
og beskrivelsen av Sandnessjøen var helt på jordet. Jeg kunne også utdypt mye mer om ting som irriterte meg, men velger å gjøre det kort.
Nå høres jeg veldig kritisk ut, og det er jeg i grunnen ikke. Som underholdningsroman er denne en skikkelig ener. Den er velkomponert og stilsikker. Francis Meyers lidenskap engasjerte og underholdt meg fra nesten første til siste side. Jeg syntes faktisk det var trist etterhvert som jeg skjønte at det var få sider igjen, og det er jo definitivt et sikkert kjennetegn på en god bok.
Eller?
Innlegg
