Den trettende fortelling av Diane Setterfield

___________________________________________________________________
Nok en roman jeg hadde høye forventninger til. Innfridde den? Det får jeg heller komme tilbake til. For først vil jeg bare kommentere sitatet på forsiden. På den fine, innbydende forsiden er det nemlig et sitat av Anne B. Ragde: «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen.» Jeg derimot tror ikke Jane Austen vrir seg engang. Det er nemlig ingenting i denne boken som minner om Jane Austen og hennes skrivestil, den er mer gotisk og skulle man derfor først slå på stortromma og hevde at noen skulle begynne å vri på seg, ville jeg heller ha sagt Brontë-søstrene. Hvorfor forlaget har gjengitt dette sitatet på forsiden er derfor en gåte for meg.

Uansett så er dette en mørk og formfull fortelling, mer i tråd med Brontë-søstrenes bøker enn Austens. Margaret Lea, en boknerd av de store, får en forespørsel fra Englands mest berømte nålevende forfatter, den mystiske Vida Winter, om å skrive hennes biografi. Margaret blir besatt av å nøste opp fortidens tråder, dog ikke sine egne, men Vida Winters, som allikevel har noe til felles med hennes egen historie.
Jeg ble ikke grepet umiddelbart, men den klarte å overraske meg etterhvert. Setterfield har gjort en god jobb med å bygge opp fortellingen, men når mysteriene til slutt avdekkes, synes jeg ikke spenningen ble utløst på en god nok måte. Jeg hadde håpet på mer, flere overraskelser og mer intrikate avsløringer. For dette er så absolutt en original historie og en spennende opplevelse, som sikkert hadde vært enda bedre dersom mine forventninger hadde vært mer moderate. Slik blir det ofte med bøker som omtales mye, de punkteres liksom litt for hver gode omtale.

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee

___________________________________________________________________
Oi, denne blir vanskelig å skrive om, kjenner jeg. Den er så vakker i all sin grusomhet. Den rommer så mye som jeg ikke kan formidle gjennom noen ynkelige setninger. Måten historien utfolder seg så ytterst finurlig på. Måten hverdagen til ei lita jente i 30-årenes Alabama så subtilt graver seg under huden på deg. Hvordan grunnleggende, etiske spørsmål blir stilt og besvart gjennom hele boka. Beskrivelsene av diskriminering og urett sett gjennom et upåvirket og rent barnesinn.
Og under hele lesingen får jeg en følelse av at Harper Lee er Småen, i alle fall til en viss grad. Kanskje det var derfor hun bare skrev denne ene boka, jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske hun skrev flere. For bedre enn dette blir det ikke.