Renkesmed av Sarah Waters

___________________________________________________________________
Handlingsmessig er denne støpt i samme form som de to foregående Sarah Waters-bøkene jeg har lest. Jeg-personen er ung, en smule naiv, lite beleven, kvinnelig. Hun møter en jevnaldrende pike fra et nytt, annerledes miljø og forelsker seg i henne. De innleder et forhold og denne piken viser seg etterhvert å være bedragersk på ett eller annet vis og å ha ført heltinnen bak lyset. Perspektivet er retrospektivt, mens bakteppet er det viktorianske England.

Det kan jo tenkes at den sammen historien i ny scenedrakt er trettende når du leser den for tredje gang, men slik finner i alle fall ikke jeg det. Selv om du vet omtrent hva du får servert, aner du ingenting om hvordan og hvorfor. Jeg var fullstendig intetanende da alt plutselig ble snudd på hodet et godt stykke inn i boka og tok meg vel nesten i å gape. Nok en god Sarah Waters-opplevelse, med andre ord. Anbefaler for øvrig også BBC-filmatiseringene av bøkene hennes.

Menn som hater kvinner av Stieg Larsson

___________________________________________________________________
Så fikk også jeg til slutt lest første bok, Menn som hater kvinner, i Stieg Larssons krimgigant Millenium-triologien. Plottet er interessant og boka ble raskt slukt og fordøyd. Ingen vits i å gå mer inn i handlingen, ettersom halve Skandinavia har lest disse bøkene.

Jeg har forstått det sånn at Lisbeth Salander er nesegrust beundret av Stieg Larsson-fans, men for meg ble hun for stereotyp. Alle prater om en utradisjonell heltinne og det ser ikke jeg. Kanskje utvikler karakteren seg mer i de videre bøkene. Det øvrige karaktergalleriet er også ganske typisk: den middelaldrende, kjekke, veltrente, gravende journalisten, den liberale journalisten og elskerinnen, milliardærgiganten og hans psycho familieimperium, den sleske advokaten, og til sist altså den rebellske, innesluttede, lynskarpe hackeren som selvfølgelig innleder et forhold til sin partner in crime, den kjekke sexbomben av en undersøkende journalist. Men of course, det både funker og fenger.
Jeg leser sjelden krim, selv om det er god og lettbeint avkobling, men jeg skal i alle fall lese de to andre bøkene om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.

Emma av Jane Austen

___________________________________________________________________

Jeg startet på Emma ganske så uplanlagt, men den sto i hylla og fristet meg på et annet vis enn før. Det har lenge vært en viss motvilje i meg når det kommer til Emma. Jeg har av en eller annen grunn mislikt tittelkarakteren i boka allerede før jeg begynte å lese. Emma er snobbete og selvgod, ja, til og med Austen selv skal ha uttalt følgende: "I am going to take a heroine whom no-one but myself will much like." Det var kanskje den opprinnelige intensjonen, men Emma ble nok litt mer likandes enn som så.

Det typiske Austen-plottet og -komikken uteblir ikke, og selv om det er forutsigbart, blir det aldri kjedelig. At dette er den siste boken Austen publiserte i sin levetid, merket jeg godt underveis. Jeg har helt tilfeldig lest Austen kronologisk og hver bok vitner om en viss litterær utvikling fra forfatterens side, karakterene har mer spennvidde, selv om flere av dem er ganske så karikerte. Sikkert unødvendig å si, men dette er en fantastisk bok.
All Hail Queen Jane!

Portrett av en morder - Jack the Ripper - saken avsluttes av Patricia Cornwell

___________________________________________________________________

Etter å ha lest om denne boka i et eller annet blad ble nysgjerrigheten min pirret. Jack the Ripper er en myteomspunnet, verdensberømt karakter som de fleste har et visst forhold til, deriblant meg. Og når krimforfatter Patricia Cornwell hevder at hun er helt sikker på Jack the Rippers identitet, måtte jeg jo bare lese den.

Patricia Cornwell hevder altså at Jack the Ripper var den anerkjente kunstneren Walter Sickert. Fra første side begynner hun å redegjøre for hvorfor Walter Sickert var den berømte seriemorderen som herjet London høsten 1888 (og som ifølge henne selv begikk enda flere drap ved senere tidspunkt). Jeg hadde forventet klokkeklare bevis, en tilståelse eller lignende, ettersom Cornwell velger å gå åpent ut mot Sickert og, uten tvil, fastslår at han var Jack the Ripper. Dessverre kommer hun stort sett kun med insinuasjoner. Ja, Sickert malte bilder som så ut som scener fra Jack the Ripper-drapene. Ja, han hadde en kald, eksentrisk personlighet og var til en viss grad kvinnefiendtlig. Dette er det hun for det meste bygger anklagelsene sin på: at en kunstner var eksentrisk, at en 1800-talls mann ikke så på kvinnfolk som likeverdige og at han malte scener fra mye omtalte massedrap. At han hadde psykopatiske trekk er vel og bra, men det er allikevel noe man kan observere hos veldig mange store kunstnere.
Et annet «bevis» hun har er at noen av de hundrevis av Ripper-brevene som ble sendt til diverse aviser og politietater bar samme vannmerke som noen av papirtypene Sickert brukte. Hun kan faktisk nesten bevise at enkelte av brevene stammer fra Sickert , men selv om Sickert skrev enkelte av brevene, beviser ikke det at han var den berømte Whitechapel-morderen. Dette beviser kun at han, i likhet med flere andre, skrev skøyeraktige og groteske Ripper-brev, noe som ville vært helt i tråd med hans personlighet.

Boka er spennende på sitt vis, men den er rotete skrevet og jeg savnet et klimaks mot slutten. Spenningskurven er ganske flat gjennom hele boka. Jeg ventet hele tiden på noe sensasjonelt, men det uteble dessverre. Allikevel er Cornwell den som definitivt har kommet nærmest i å avdekke Jack the Rippers identitet. For selv om hun ikke har belegg til å si for sikkert at det var Sickert, er det mye interessant å hente her, både om saken generelt, 1880-tallets London og kunstneren Walter Sickert. Cornwell viser at hun har satt seg svært godt inn i Sickerts liv og virke og i Jack the Ripper-saken, dessverre mislykkes hun i å trekke trådene mellom disse sammen. Hadde hun holdt litt igjen og ikke virket så skråsikker, kunne utfallet blitt mye bedre...
Spekulativt og naivt fra krimdronningen, men et svært hederlig forsøk!

Den trettende fortelling av Diane Setterfield

___________________________________________________________________
Nok en roman jeg hadde høye forventninger til. Innfridde den? Det får jeg heller komme tilbake til. For først vil jeg bare kommentere sitatet på forsiden. På den fine, innbydende forsiden er det nemlig et sitat av Anne B. Ragde: «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen.» Jeg derimot tror ikke Jane Austen vrir seg engang. Det er nemlig ingenting i denne boken som minner om Jane Austen og hennes skrivestil, den er mer gotisk og skulle man derfor først slå på stortromma og hevde at noen skulle begynne å vri på seg, ville jeg heller ha sagt Brontë-søstrene. Hvorfor forlaget har gjengitt dette sitatet på forsiden er derfor en gåte for meg.

Uansett så er dette en mørk og formfull fortelling, mer i tråd med Brontë-søstrenes bøker enn Austens. Margaret Lea, en boknerd av de store, får en forespørsel fra Englands mest berømte nålevende forfatter, den mystiske Vida Winter, om å skrive hennes biografi. Margaret blir besatt av å nøste opp fortidens tråder, dog ikke sine egne, men Vida Winters, som allikevel har noe til felles med hennes egen historie.
Jeg ble ikke grepet umiddelbart, men den klarte å overraske meg etterhvert. Setterfield har gjort en god jobb med å bygge opp fortellingen, men når mysteriene til slutt avdekkes, synes jeg ikke spenningen ble utløst på en god nok måte. Jeg hadde håpet på mer, flere overraskelser og mer intrikate avsløringer. For dette er så absolutt en original historie og en spennende opplevelse, som sikkert hadde vært enda bedre dersom mine forventninger hadde vært mer moderate. Slik blir det ofte med bøker som omtales mye, de punkteres liksom litt for hver gode omtale.

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee

___________________________________________________________________
Oi, denne blir vanskelig å skrive om, kjenner jeg. Den er så vakker i all sin grusomhet. Den rommer så mye som jeg ikke kan formidle gjennom noen ynkelige setninger. Måten historien utfolder seg så ytterst finurlig på. Måten hverdagen til ei lita jente i 30-årenes Alabama så subtilt graver seg under huden på deg. Hvordan grunnleggende, etiske spørsmål blir stilt og besvart gjennom hele boka. Beskrivelsene av diskriminering og urett sett gjennom et upåvirket og rent barnesinn.
Og under hele lesingen får jeg en følelse av at Harper Lee er Småen, i alle fall til en viss grad. Kanskje det var derfor hun bare skrev denne ene boka, jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske hun skrev flere. For bedre enn dette blir det ikke.

Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland

___________________________________________________________________
Francis Meyers lidenskap er vel ikke akkurat det jeg vil kalle en lidenskapelig roman, selv om jeg føler med Francis og lever meg godt inn i hans lidenskapelige forelskelse i sin student Nadia. Boka falt i god jord hos meg, og da særlig fordi den er lett og underholdende. Det er noe suggerende over teksten som gjør at sidetallene flyr unna.

Allikevel er det vel i utgangspunktet ikke helt min kopp te. Skrivestilen og beskrivelsene minner meg om en krimroman. Det er noe med litt banalt og distansert over teksten, som er overfylt med meningsløse fakta. Om man hadde luket ut alle disse unødvendige tilleggopplysningene, er jeg sikker på at boka så godt som ville vært halvert. Det hadde kanskje vært en fordel, for det blir litt for mye showing off, synes jeg. Om hensikten var å imponere leseren, så må jeg dessverre melde pass. Jeg blir ikke imponert, men heller litt oppgitt. Faktamessig var det også litt slurv her og der,
og beskrivelsen av Sandnessjøen var helt på jordet. Jeg kunne også utdypt mye mer om ting som irriterte meg, men velger å gjøre det kort.

Nå høres jeg veldig kritisk ut, og det er jeg i grunnen ikke. Som underholdningsroman er denne en skikkelig ener. Den er velkomponert og stilsikker. Francis Meyers lidenskap engasjerte og underholdt meg fra nesten første til siste side. Jeg syntes faktisk det var trist etterhvert som jeg skjønte at det var få sider igjen, og det er jo definitivt et sikkert kjennetegn på en god bok.
Eller?