Om forlatelse av Ian McEwan

__________________________________________________________________
Da jeg først begynte å lese i denne boken, skiftet sidetallene ganske sakte. Ikke fordi den var kjedelig eller fordi språket ikke fløt lett, men fordi jeg var utålmodig og boka inneholdt for mange ord. Jeg hadde sett filmen flere ganger og likt den veldig godt, dermed hadde jeg forventninger til boka som den ikke klarte å innfri. I alle fall ikke i begynnelsen.

Der filmen briljerer med vakre scener, gjør boken det også. Jeg får ikke noe annerledes inntrykk av karakterene mens jeg leser, de gir meg ikke noe mer, jeg blir ikke bedre kjent med dem enn i filmen. Det skuffer meg veldig, ettersom boka alltid skal være bedre enn filmen, og det at filmen og boka er akkurat på høyde med hverandre, at du egentlig kan likså godt kan se filmen istedenfor å lese boka, det er veldig ødeleggende. Egentlig lurer jeg på om ikke boka i utgangspunktet er mer velegnet som filmmanus enn som roman.

Men jeg skal ikke henge meg for mye opp i bok vs. film-spørsmålet.
Om forlatelse er en varmblodig fortelling som skildrer et elskende par og en utenforstående jentunge, en jentunge som begår en forbrytelse, et ugjenkallelig feilgrep hun bruker resten av livet på å angre på. Fortellingen er særegent konstruert, sett fra tre forskjellige synspunkt. Beskrivelsene av landskapet, lidenskapen og enkeltøyeblikkene er fengslende og inntullet i en nydelig, dog veldig omfangsrik språkdrakt.

I et refusjonsbrev en av karakterene mottar i Om forlatelse, begrunner de bl.a. refusjonen med at fortellingen mangler en narrativ ryggrad. Det er spesielt én setning fra dette refusjonsbrevet jeg føler for å gjengi, da den gir et kort og presist inntrykk av min mening om denne boken:
”For å snu saken på hodet, kan en si at vår oppmerksomhet ville blitt bibeholdt i enda sterkere grad dersom den narrative kraft hadde vært tydeligere tilstede.”
Hvorfor tok ikke McEwan dette til etterretning i sin egen roman? Føler at fortellingen er så uutnyttet, den kunne potensielt vært en strålende roman.

Oppsummert ble det altså en skuffende opplevelse for meg. Har brukt veldig lang tid på å komme meg gjennom denne boka, selv om siste halvdel og slutten var oppløftende. En bok må kunne holde på leseren, og det var kun takket være min egen standhaftighet at denne ble ferdiglest. Det er så synd, fordi jeg liker McEwans språkbruk, hvis han bare hadde kunnet begrense seg. Jeg har lyst til å lese flere bøker for skildringenes del, men jeg tror neppe jeg klarer å komme meg gjennom flere bøker som dette. Kanskje noen korte.
My advice to you er altså: se filmen, dropp boka!