Anna Karenina av Lev Tolstoj

___________________________________________________________________
Det er jo en veldig berømt bok dette her, og det som slår meg i begynnelsen av boka er: Hvorfor er denne så berømt? Hvorfor er det slik at kjedelige bøker skal bli hyllet som klassikere bare fordi de var banebrytende på enkelte punkter i sin tid?

Men selvfølgelig, etterhvert som jeg kommer mer og mer inn i fortellingen, merker jeg at det kanskje er noe med denne boka allikevel. Det er noe med omgivelsene og personene, de forplantet seg i meg. For hver gang jeg la ifra meg boka, var det som om jeg kom hjem fra 1800-tallets Russland.

Tolstoj var jo rett og slett en utrolig dyktig forteller og skildrer. Noe som også slår meg er at boken virker veldig moderne, at den er nærmere 150 år ville jeg aldri ha gjettet. 80 år kanskje, men ikke mer. Så dermed blir jeg mer og mer imponert, og forstår nå bedre hvorfor denne fortellingen er så hyllet som den er.

Umerkelig forandres det vakre mellom Anna og Vronskij til noe fornedrende. Det som i begynnelsen blir ansett som en gave, nemlig den store kjærligheten, ender opp med å bli en byll for dem begge. Sympati for noen av dem føler jeg derimot ikke. Egentlig liker jeg ikke Anna, for meg er hun for selvopptatt og kald, jeg kommer ikke innpå henne. Levin og Kitty derimot, som jo er Anna og Vronskijs motstykke, liker jeg mye bedre. Til syvende og sist er det vel nettopp dette Tolstoj ville ha fram, hvordan heftig kjærlighet ikke nødvendigvis fører noe godt med seg, tvert imot.
En annerledes kjærlighetshistorie som fortjener sin status som klassiker.