En tid for alt av Karl Ove Knausgård

___________________________________________________________________
Jeg hater å ha ufullførte bøker liggende, og når jeg fullfører dem er det som om en liten bør blir løftet av skuldrene mine. I går ble endelig denne boka av en bør fjernet. Nå ser ikke jeg på bøker generelt som en bør, tvert imot, men kun de som på ett eller annet vis er vanskelig å fullføre.
Denne boken er mektig. Veldig mektig. Dermed blir den også tung å komme seg igjennom.

Karl Ove Knausgård er etter min mening Norges mest lovende forfatter, til tross for at han med denne boken gaper over litt for mye. Hans første bok, Ute av verden, falt veldig i smak hos meg. Karakteren Henrik Vankel ble veldig levende for meg og jeg gledet meg til å lese mer om han i En tid for alt. Dessverre er det bare omtrent 50 sider på slutten som omhandler Henrik Vankels liv, mens de øvrige 500 sidene er Vankels beretning om engelenes historie. Gjenfortellinger av bibelske historier er også viet mye plass. Kain og Abel, Noa(k) og syndefloden, Lot, Esekiel og åpenbaringene etc. Vi følger også den fiktive 1500-talls engleforskeren Antinous Bellori.
Et originalt persongalleri, med andre ord.

Språket er så perfekt at det er en ren fryd å lese, mens beskrivelsen av Kains kjærlighet til broren er smertelig bra. Kanskje blir det allikevel litt for mye, for mange og lange beretninger. Ja, det er storslagent og originalt, men for meg blir det tydeligvis for storslagent, ettersom jeg ikke klarer å se hele sammenhengen. Kanskje er det for genialt, jeg vet ikke.
Gjennom hele boken lengter jeg jo etter å lese mer om Henrik Vankel, og jeg lengter verre enn før når siste side er lest. Kanskje det er akkurat det som er Knausgårds intensjon, hva vet jeg.
Jeg håper bare at jeg får stilt lengselen min en gang.