Sjelesøstre av Sarah Waters

___________________________________________________________________
Sjelesøstre handler om den peppermøiske Margaret Prior, som etter å ha isolert seg i to år etter farens død, blir fangevenn for kvinnene i fengselet Millbank. Hun blir med en gang fascinert av den unge fangen og spiritisten Selina Dawes. Ettersom dette er en Sarah Waters-roman er selvfølgelig mye av handlingen knyttet opp mot lesbisk svermeri og underliggende erotikk. Handlingen foregår i Victoria-tiden, og det tydelig at forfatteren har satt seg inn i omgivelsene og tiden hun beskriver

Jeg blir umiddelbart sugd inn i historien, som er troverdig og interessant. Språket er klassisk, men ikke overbrodert, og glir lett. Romanen er skrevet i dagbokform, og selv om brorparten av boka består av Margarets personlige nedtegnelser, får vi også små glimt inn i Selinas verden før hun ble fengslet. Selinas dagbokinnlegg er mindre detaljert og mye kortere enn Margarets, men de gir allikevel et innblikk i hvem Selina er og hvordan hun tenker.

Jeg sympatiserer med Margaret og liker henne svært godt. Hun har en skarp hjerne, men mot slutten viser det seg at hun har vært altfor naiv overfor Selina og hennes hensikter med sin påståtte kjærlighet til Margaret.
Historien skrider frem som en godt skildret kriminalhistorie og spenningen når et hurtig klimaks mot slutten.
Alt i alt var dette en svært oppløftende leseopplevelse, originalt og velskrevet. Sarah Waters er en forfatter etter min smak og jeg gleder meg til å lese en ny bok av henne.
Det blir ikke så altfor lenge til.

Anna Karenina av Lev Tolstoj

___________________________________________________________________
Det er jo en veldig berømt bok dette her, og det som slår meg i begynnelsen av boka er: Hvorfor er denne så berømt? Hvorfor er det slik at kjedelige bøker skal bli hyllet som klassikere bare fordi de var banebrytende på enkelte punkter i sin tid?

Men selvfølgelig, etterhvert som jeg kommer mer og mer inn i fortellingen, merker jeg at det kanskje er noe med denne boka allikevel. Det er noe med omgivelsene og personene, de forplantet seg i meg. For hver gang jeg la ifra meg boka, var det som om jeg kom hjem fra 1800-tallets Russland.

Tolstoj var jo rett og slett en utrolig dyktig forteller og skildrer. Noe som også slår meg er at boken virker veldig moderne, at den er nærmere 150 år ville jeg aldri ha gjettet. 80 år kanskje, men ikke mer. Så dermed blir jeg mer og mer imponert, og forstår nå bedre hvorfor denne fortellingen er så hyllet som den er.

Umerkelig forandres det vakre mellom Anna og Vronskij til noe fornedrende. Det som i begynnelsen blir ansett som en gave, nemlig den store kjærligheten, ender opp med å bli en byll for dem begge. Sympati for noen av dem føler jeg derimot ikke. Egentlig liker jeg ikke Anna, for meg er hun for selvopptatt og kald, jeg kommer ikke innpå henne. Levin og Kitty derimot, som jo er Anna og Vronskijs motstykke, liker jeg mye bedre. Til syvende og sist er det vel nettopp dette Tolstoj ville ha fram, hvordan heftig kjærlighet ikke nødvendigvis fører noe godt med seg, tvert imot.
En annerledes kjærlighetshistorie som fortjener sin status som klassiker.