___________________________________________________________________
Så har man altså fullført Steig Larsson-triologien (egentlig en stund siden, men la gå).
Er egentlig litt usikker på hva jeg både skal og kan si om de to siste bøkene. Fint? Greit tidsfordriv? Ikke det helt store? Blir vel noe i de vendingene.
Krim er, som tidligere nevnt, ikke akkurat min sjanger og jeg kommer nok aldri til å bli en stor krimleser. Det er noe utiltrekkende over det, jeg ser ikke poenget med det tamme, litt oppstyltede språket, de flate karakterene og relasjonene, faktaoppramsingen og digresjonene (ser like godt TV/film). SELVFØLGELIG gjelder ikke dette all krim, min manglende erfaring på området fratar meg jo på mange måter retten til en (kvalifisert) mening og jeg skal ikke prøve å late som noe annet. (Dette hørtes jævlig pretensiøst ut, men jeg prøver bare å formidle min mening, ikke å heve meg over noe.)
Nå skal jeg ikke snakke meg så altfor langt vekk fra de to bøkene jeg faktisk skulle kommentere. Luftslottet som sprengtes ble den svakeste av de to for meg, den har ikke noe eget, selvstendig plot, dens formål synes å være å nøste opp trådene fra Jenta som lekte med ilden, noe den forsåvidt gjør på en tilfredsstillende måte. Jenta som lekte med ilden var hakket bedre, selv om jeg mener den første boka var best. For all del, lesingen gikk ganske radig unna, og jeg må innrømme at det var med et visst vemod jeg klappet igjen Luftslottet som sprengtes etter at siste side var lest. Jeg ble glade i karakterene og skulle gjerne visst hvordan det gikk med alle sammen. Og det er jeg vel neppe alene om det.
Innlegg
