Oi, denne blir vanskelig å skrive om, kjenner jeg. Den er så vakker i all sin grusomhet. Den rommer så mye som jeg ikke kan formidle gjennom noen ynkelige setninger. Måten historien utfolder seg så ytterst finurlig på. Måten hverdagen til ei lita jente i 30-årenes Alabama så subtilt graver seg under huden på deg. Hvordan grunnleggende, etiske spørsmål blir stilt og besvart gjennom hele boka. Beskrivelsene av diskriminering og urett sett gjennom et upåvirket og rent barnesinn.
Og under hele lesingen får jeg en følelse av at Harper Lee er Småen, i alle fall til en viss grad. Kanskje det var derfor hun bare skrev denne ene boka, jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske hun skrev flere. For bedre enn dette blir det ikke.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar